Klimamodellene fra FN som ble offentliggjort ifjor ble anklaget for å være for pessimistiske; de varslet en dramatisk oppvarming som sjokkerte hele verden, og som mange beskrev som overdrevet. Nå viser det seg at selv de mest dramatiske scenaria er for optimistiske. Issmeltingen i Arktis ligger mer enn 35 år foran prognosene som ble gjort ifjor, og viser en utvikling ingen tenkte seg var mulig for et par år siden. Fra 2005 til 2007 har vi mistet 40% av is-arealet i arktis. 40% på 2 år! Og dette angår ikke bare arktis: Is reflekterer 90% av energien fra solstrålene, mens åpent hav derimot absorberer mesteparten av denne energien. Derfor betyr denne reduksjonen i is-areal at hele kloden plutselig varmes opp mye fortere, slik at mer is smelter, og igjen vil oppvarmingen gå raskere. Reduksjonen av sjøis vi ser idag kan ikke forklares av dagens modeller, og når vi samtidig forstår at denne reduksjonen fører til at oppvarmingen aksellereres er det skremmende.
Hvordan skal vi reagere på denne informasjonen? Vi forstår ikke hvordan klimaet fungerer fullt og helt, men vi vet at vår forurensing gjør at kloden varmes og isen smelter. Når vi ser at selv de dystreste prognosene blir for positive, blir det helt uansvarlig å fortsette med aktiviteter som vi vet at sender klimaet vårt ut av kontroll. Når vi da fortsetter med utslipp av klimagasser blir det som å ignorere en forverrende sykdom, en sykdom som forverres så dramatisk at ikke engang doktoren forstår seg på den. Dette er noen av inntrykkene jeg sitter igjen med fra foredraget vi fikk ombord idag morges.
Senere på dagen fikk jeg for første gang se dyr som Svalbardrein og ringsel, da vi gikk i land i områdene rundt Ny-Ålesund. At store dyr som rein overlever på kort, brun vegetasjon som kun finnes i små snøfrie flekker er imponerende. For reinen er dette brune gresset selve livet, og den minste forandring i groforholdene for slik vegetasjon kan bety reinens død. Alt henger sammen her i Arktis.
