Idag var jeg omtrent 30 meter fra verdens største rovdyr. En stor isbjørn på et isflak rett foran båten ble oppdaget mens vi brøt gjennom isen på formiddagen idag, og alt ble helt stille. Det eneste som kunne høres var klikkende kameraer som fanget opp et isbjørnshow uten like. Bjørnen strakte hals, luktet etter oss, rullet seg rundt i snøen og strakk seg så lang den var, svømte forbi baugen på båten og ruslet videre på neste isflak. Et tilsynelatende avslappet dyr, med en sjarme som overgår alle andre arter i Arktis, men som alltid må være på jakt etter mat for å overleve. Uten skytevåpen er ethvert menneske sjanseløst mot en isbjørn som går til angrep. Vi blir små og forsvarsløse. Men snakker vi om menneskeheten mot isbjørnpopulasjonen reverseres dette forholdet. Tross sin størrelse og mektige åsyn blir isbjørnen en sårbar skapning når isen den jakter fra smeltes av mennesker.
Isbjørnen er på toppen av næringskjeden i Arktis, men ikke i verden. Der sitter vi. Med våre handlinger bestemmer vi fremtiden for denne næringskjeden. Alger lever under isen, og alger spises av krill som spises av fisk som spises av sel som spises av isbjørn. Det er derfor ikke vanskelig å se viktigheten av å bevare sjøisen i Arktis. Prognoser sier at Arktis kan være isfritt innen et tiår. De som sto på båten idag, i et ishav som var helt stille, skjønte plutselig at det finnes noen ting man ikke kan la forsvinne, fordi det ville være et utilgivelig tap for jorda som vi ikke kan være skyldige i. Og når den nyskjerrige bjørnen sto på det lille isflaket sitt og så opp på oss med et undrende blikk visste den ikke at den sto ansikt til ansikt med sin største fiende på denne jorda. Det er det bare vi som vet. Og det er det bare vi som kan gjøre noe med.
